Venterommet i Atlanteren – Mona Høvring

Mona Høvring ble født i Haugesund i 1962 og er en norsk forfatter som debuterte med diktasmlingen IIK!! Ein dialog. Hennes første roman var Noen som hjelper, og Venterommet i Atlanteren er hennes andre roman. Den ble utgitt av forlaget Oktober i 2012 og er nominert til Ungdommens Kritikerpris 2013.

I Mona Høvrings nye roman Venterommet i Atlanteren møter vi Olivia Tveit. Olivia er en ung kvinne i midten av tjueårene, som vi blir kjent med gjennom fortellingen. Hun jobber på et smelteverk, det har nettopp blitt slutt mellom henne og kjæresten, og ellers består resten av hverdagen hennes av meningsløse fyllekuler, og en mor hun strever med å slite seg løs fra. Slik ser den trøsteløse tilværelsen hennes ut helt til to spesielle hendelser inntreffer. Olivias tante går bort og i begravelsen får hun vite at tanten har etterlater henne villaen sin i Reykjavik. Like etter møter hun Bé. Olivia og Bé møtes på toalettet på et hotell og starter ett vennskap som utvikler seg til et kjærlighetsforhold som gjør at Bé blir med Olivia til Island. Senere reiser Bé hjem igjen, mens Olivia blir igjen i Reykjavik, helt alene.

Slik jeg tolker det er forfatterens prosjekt og budskap å formidle en litt spesiell form for kjærlighet og kjærlighetsforhold. Forfatteren utelater detaljer og forteller på en mystisk måte. Dette forholdet mellom disse to personene må du henge med for å forstå, for lite blir fortalt direkte. Høvring forteller ikke om tankene og følelsene på den «vanlige» måten, men lar oss tenke selv, og finne ut selv hva det er som egentlig foregår. Hun klarer å formidle dette forholdet mellom Olivia og Bé på en helt spesiell måte jeg aldri har sett før.

Olivia er hovedkarakteren i romanen og er en karakter du gjerne ikke helt forstår deg på. Hun fremstår ofte som veldig usikker og forvirret. Hun starter fortellingen i et forhold med en mann, deretter møter hun Bé og starter et forhold der og virker interessert i det ene øyeblikket, men i det andre vil hun bli med på rommet til en ny mann hun møter. Hun har også lenge jobbet på smelteverket selv om hun gir uttrykk for at hun ikke trives der, for hun forteller at hun blir både skitten og syk av å jobbe der. Olivia er en karakter der vi får lite innblikk i hva hun egentlig føler og tenker. Om jobben sin på smelteverket har hun mange meninger og følelser, men om livet og kjærlighet får vi vite lite. Selv om karakterene kan virke litt flate og følelsesløse til tider gjør likevel ikke fortellingen noe mindre realistisk. Dette virkemidlet gjør at vi kanskje reagerer litt på de manglende følelsene til Olivia og må begynne å tenke selv hva vi ville følt og tenkt. Hele situasjonen hennes kan gjøre ting forvirrende, og da er det kanskje vanskelig å vite hva man selv føler. Uvitende om følelsene hennes for Bé bygger også opp en ekstra spenning. Fortellingen begynner jo tross alt med at hun er i et forhold til en annen mann, og utvikler seg til et kjærlighetsforhold til Bé som er en kvinne.

Romanens oppbygging går kronologisk i tid og vi som lesere følger Olivia i en periode i livet hennes. Høvring går rett på sak og forteller ting som det er innenfor alt utenom Olivias følelser ovenfor enkelte ting og dette forholdet til Bé. Hun forteller også hendelsene ofte litt overfladisk. «Oskar med sølvdressen blei sjuk, han slutta på smelteverket, og døde kort tid etter» (Høvring 2012 s.56) Dette er et eksempel på hvordan Høvring dropper irrelevant handling, forteller litt overfladisk, og utelater små detaljer. Oskar blir først omtalt som en venn av Olivia, før vi like etterpå leser setningen over og blir fortalt at han døde. Først synes jeg denne følelsesløse fortellingen av slike hendelser var utfordrende å forstå meg på, men etter hvert som heg ble kjent med Olivia ga dette romanen et særpreg. Dette fortale meg mye om Olivia som karakter.

Språket i romanen er enkelt, med et lite krevende språk og korte setninger. Den enste utfordringen er at språket blir ofte hemmelighetsfullt. Vi får for eksempel aldri vite direkte hva som skjer i forholdet mellom Olivia og Bé. I begynnelsen merker vi at det er noe sensuelt mellom dem, men får ikke vite noe direkte, og det at vi i utgangspunktet tror at Olivia er tiltrukket av menn, gjør det ikke lettere. Vi får vite at de blir med hverandre hjem, at de legger seg sammen, men ikke mer enn det før neste morgen. «Jeg kjente meg ett så mild, og uten omsvøp greip jeg tak i Bé og sa takk for i natt» (Høvring 2012 s. 83) er et eksempel på dette. Hva hun takker for vet vi ingenting om, men vi kan tenke oss til det.

I denne romanen vil jeg altså si at det er kjærlighet som er temaet som blir formidlet på en hemmelighetsfull måte. Dette virkemidlet gjør gir i hvert fall meg et håp om at vi får vite mer videre i fortellingen, men det ender med at vi vet ganske lite og må tenke oss til svarene på egenhånd. Vi får aldri et helt klart svar på hvordan forholdet er dem imellom eller hvordan forholdet deres ender eller eventuelt går videre. På denne hemmelighetsfulle måten Høvring velger å fortelle på gjør at en fortelling med ganske lite handling, likevel blir spennende og mystisk. Personlig ville jeg hele tiden lese ferdig kapitlene for å se om jeg fikk noe svar på det jeg lurte på, og det ble da en fortelling som drev meg fremover. Etter å ha lest boken sitter du kanskje igjen med noen spørsmål, men selv om det blir formidlet på en helt spesiell måte, er Venterommet i Atlanteren en kjærlighetsroman.

Litteraturliste:

Høvring, Mona (2012) Venterommet i Atlanteren. Oslo,  Forlaget Oktober.

Forlaget Oktober, Venterommet i Atlanteren, Mona Høvring.oktober.no [Internett]

http://oktober.no/Boeker/Skjoennlitteratur/Romaner-noveller/Venterommet-i-Atlanteren [31.januar 2013]

Hula Lou – Wenche-Britt Hagabakken

Forfatter Wenche-Britt Hagabakken ble født i Askim i 1952 og er en norsk forfatter som debuterte skjønnlitterært med romanen Gjenopprettelse i 2004. Hula Lou er hennes fjerde roman og ble utgitt i 2012. Romanen er nominert til Ungdommens Kritikerpris 2013 (aschehoug.no)

I roman Hula Lou møter vi Finn Eng gjennom Eli Berg Johansen. Eli er Finns niese og forteller om onkelen sin og livene deres sammen. Når Finn havner på sykehjem finner hun stadig nye unnskyldninger for ikke å besøke han. Onkel Finn har levd et liv ingen i familien eller hjembygden skjønner seg på eller vil vite noe av. Han dro til sjøs som 15-åring, og var ofte borte i årevis. Gjennom små fortellinger fra tidligere i livet, gir hun leserne et innblikk i hvem Finn Eng er, og hvilket liv han levde. Hun minnes flere ulike møter med onkelen sin. Sommeren hun var syv år og moren var innlagt på sykehus for å ta mandlene. Sommeren hun var femten år og Onkel hadde med seg Jimmy Olsen og overnattet i låven der natten gikk til prat om livet til sjøs. Kjærligheten han skulle dra tilbake til, Silk Lady Bar i Pearl City og Hula Lou. Onkel Finn betydd mye for Eli, og hun var den eneste som forstod han. Det er også en tredjeperson forteller i romanen som forteller historier som Eli selv ikke kan fortelle. Denne fortelleren forteller om Finn som liten, før Eli hadde blitt født. Denne 3.personen gir oss et annerledes bilde av Finn, og vi får vite hvordan han har vokst opp og personlige tanker og detaljer som Eli ikke vet, og ikke kan fortelle selv. Romanen handler for det meste om forholdet mellom Eli og Finn, men også andre medlemmer av familien som både Eli og Finn sine foreldre.

Etter å ha lest boken satt jeg først igjen med en del spørsmål, men ettersom jeg tenkte mer og mer på hva jeg hadde lest, likte jeg boken. Slik jeg tolker det er forfatterens prosjekt og budskap å formidle familielivet til en bygdefamilie med en del problemer, problemer man kanskje ofte kunne finne i slike familier på denne tiden. Vi får et innblikk i både hvordan småbyer og bygdesamfunnet på Østlandet var og hvordan sjømannslivet var i 50-70-årene. Det er både en oppvekstroman og portrettering av en hel slekt der språket med ulike dialekter forsterker bygdeinntrykket og gjør historien troverdig og overbevisende. Familielivet blir sett fra Eli sitt synspunkt gjennom hennes fortellinger av hennes oppvekst, mens 3.personfortelleren gir oss oppveksten til Finn fra et 3.personssynspunkt. Temaet vil jeg si er familieliv og kanskje også en form for frykt. Dette tror jeg fordi Eli alltid viser oss at onkelen hennes betyr mye for henne, men likevel nøler hun for å besøke han på sykehjem. Muligens er hun redd for at hennes Onkel Finn, ikke lenger er samme gamle Onkel Finn. At hun er redd for hva hun kommer til å møte på sykehjemmet, om han er tapt for alltid.

Karaktermessig er Eli Berg Johansen en ganske flat karakter, og kan fort virke som lite dynamisk. Hun endrer seg ikke så mye i løpet av boken utenom frykten som utviklet seg når hun er voksen og Finn ligger på sykehjem. Selv om hun spiller en sentral rolle gjennom boken og er ofte fortellerstemmen, får vi ikke vite så alt for mye om henne. Det er Onkel Finn hun forteller om og det er han vi får vite mest om. Hun er den som alltid vil vite alt og forteller disse historiene om onkelen sin ned til små detaljer, og jeg får da et inntrykk av henne som svært nysgjerrig. Hun har tydelig alltid siden hun var en liten jente, vært opptatt av hva som skjer i familien rundt henne og spesielt hennes kjære onkel. Forholdet mellom henne og onkelen har alltid vært godt og hun er den eneste i familien som forstår han og ser nærmest opp til han. Dette kan se ut til å endre seg litt når Finn havner på sykehjem, eller det virker som Eli er redd for at hun ikke vil oppleve det samme forholdet som de har hatt tidligere.

Finn Eng er karakteren i boken vi får vite mest om og lærer best å kjenne. I starten får vi ikke vite så mye om hvordan han er som person, men gjennom jeg-fortelleren Eli og 3.personens fortellinger får vi vite mer og mer utover i boken om hvordan Finn er og hvorfor han er slik. Han er en person som ikke deler så alt for mye mer enn overfladiske ting med verken Eli eller resten av familien. Han kommer og går som han vil, og ofte vet ingen hvor han er eller hvor lenge han blir borte. Han er ganske lukket og er den einstøingen som kanskje drikker litt mye som familien ikke skjønner seg på. Jeg vil si Finn er en ganske dynamisk karakter som utvikler seg etter ulike hendelser fra barndommen og gjennom oppveksten. Da han var liten snakket han ikke så mye men vokste opp til å bli en utadvendt og kanskje litt brautende kar. Fra barndommen får vi f.eks se hvordan forholdet hans til moren var ganske så stille. «Det forundret Mina at de to holdt på nede på kjøkkenet uten å snakke sammen. Hun hadde ikke barn sjøl, men forestilte seg at mor og barn pludret» (Hagabakken 2012 s.114). Som voksen er han ganske annerledes på den måten at han ofte var midtpunktet med trekkspillet sitt, sto på hender for å underholde og la ut om historier fra sjøreisene sine.

Språket i boken er lett å forstå ved at det er tatt i bruk lite fremmedord sett bort ifra dialektene, men kan du litt dialekt er dette ingen utfordring. Historien er svært realistisk og som nevnt tidligere bruker Hagabakken blant annet språket til å få frem f.eks denne bygdelignende følelsen. «Dokker må ha noen tynne vedpinner klare, kjølle avispapir og legge nederst, så dandere dokk veden i laftemønster lag for lag oppover, skur opp trekken og tenne på. Først når det brenn som hælvete, lukke dokker døra» (Hagabakken 2012 s.45) Dette er et eksempel på hvordan hun bruker ulike dialekter for å få frem denne følelsen og gjør det lettere for leserne å visualisere karakterene riktig. Handlingen foregår på bygda og gjennom dette får du en tilstedeværelse som blir veldig forsterket ved hjelp av dette virkemiddelet. Virkeligheten blir formidlet på en måte som gjør den troverdig. Miljøskildringene fra bygdelivet i 1930-årene og sjømannslivet i 1950-70-årene styrker også troverdigheten i fortellingen, og gir oss et realistisk indre bildet av hvordan det faktisk var på denne tiden.

I begynnelsen kan oppbyggingen av romanen virke forvirrende, for Hagabakken hopper fra ulike synsvinkler, fortellerstemmer og tider. Eli forteller fra sitt synspunkt i både nåtid og fortid fra ulike aldre og veksler mellom disse. Det veksles også mellom Elis jeg-forteller og en annen 3.personsforteller som forteller om fortiden. Det var utfordrende å henge med i begynnelsen, men etter hvert som jeg leste ble det lettere. Etter hvert fant jeg ut at denne vekslende tid og fortellerstemmen er et godt virkemiddel for det helhetlige inntrykket. Du får lærer Finn å kjenne gjennom begge fortellerne, du blir kjente med Eli og hennes situasjon og ser helheten. Vi får aldri direkte vite hvorfor, men skjønner mer og mer hvorfor hun nøler med å besøke Finn. Skiftningen mellom 1.person og 3.person gjør at 1.personen forteller oss om forholdet Eli har til Finn, mens 3.personen forteller om Finns tanker og følelser og historier fra barndommen. På denne måten får vi som lesere vite svaret på en del ting som Eli ikke vet. Svar på hvorfor Finn er som han er. På denne måten gjør 1.personen historien sterkere på den måten at det blir mer personlig, ettersom du får følelsen av at Eli forteller deg dette, mens gjennom 3.personen får vi innblikk i hendelser som har skjedd før Eli sin tid, og får vite detaljer som Eli ikke vet. Eli sin formidling av familielivet er for eksempel svært annerledes enn Finn sin. Gjennom den 3.personen får vi vite triste sannheter som Eli ikke vet noe om. Forholdet Finn hadde til faren og stefaren for eksempel, er ting 3. personen forteller oss.

Romanen formidler virkeligheten, men jeg tror også det ligger skjult triste sannheter. Det er en bok som forteller om hverdagslige ting og får frem familielivet på en annerledes måte, og får deg til å kjenne deg igjen i enkelte situasjoner og forhold. Familielivet til Eli fremstår som ganske problemfritt for henne. Fra hennes synsvinkel virker familien flott og hun har Finn som er en viktig del av livet hennes. Resten av familien hennes virker ikke som i har særlig stor interesse for Finn og han virker til bry for dem. Ingen forstår han utenom Eli. Dette er kanskje fordi egentlige sannheter blir skjult for Eli, og familiekonfliktene som ligger bak vet hun lite om. Jeg tror i hvert fall det ligger flere familiekonflikter skjult, som også har blitt holdt skjult for Eli. Boken og fortellingen blir formidlet på en harmonisk måte, Eli har sitt inntrykk av familielivet, og det blir ikke formidlet som helt problemfritt og fantastisk, men det dystre og konfliktene kommer frem utenfor Eli. Grunnene til at Eli nøler med å besøke onkelen på sykehjemmet kan være mange og ulike, men jeg har selv min egen teori. Forholdet mellom Eli og Onkel Finn har alltid vært bra, så jeg tror først og fremst det handler om frykt. Eli har ikke sett han på mange år, og det må være en grunn til at han har havnet på sykehjem. Den frykten for at den kjære onkelen hennes som pleide å stryke henne over håret og si «Long time, no see Elly my girl!», ikke er der lenger.

Litteraturliste:

Hagabakken, Wenche-Britt, Hula Lou (2012). Oslo, Aschehoug & co.

Aschehoug & co. Hagabakken, Wenche-Britt [internett], Aschehoung.no.